Eiriken

Jeg har alltid vært veldig var på hva jeg deler av informasjon med hvem på nettet og vært spesielt bevisst på å skjerme barna mine mot netteksponering. Jeg er av typen som krysser av for å ikke la skolen eller idrettslaget få lov til å legge ut bilde med navn av barna.

Jeg bruker ingen Facebookapplikasjoner (helt sant) av den enkle grunn at jeg ikke ønsker å la et program få tilgang på all informasjon på profilen min, med de muligheter som da finnes for at den skal komme på avveie.

Jeg kom meg sent om bord på Facebook, fordi jeg var skeptisk til hele delingskonseptet, men ga etter da det sosiale presset ble for stort. Nytteverdien overgikk etter hvert frykten for å legge ut for mye om meg selv på nettet. Og bitt av basillen ble jeg, selvfølgelig.

Jeg har også blogget privat og lagt ut bilder av hele familien, med barna. Jeg passer alltid på å ikke ta med etternavnet vårt på bloggen hvor jeg snakker om og har med bilder av barna. Det gir meg en slags gammeldags naiv trygghet å vite at det ikke er lett å knytte bilder av barna mot deres fulle navn.

I juni i år skjedde det noe på Facebook som fikk meg til å innse at den tryggheten snart forsvinner. Da la Facebook til funksjonalitet for å hjelpe oss med å tagge bilder. De tok i bruk programvare som er i stand til å gjenkjenne fjes på bilder og også i stand til å sammenligne fjes med fjes tagget på andre bilder.

Tjenesten ble først prøvet ut i USA. Da Facebook la den ut internasjonalt ble det gjort automatisk og uten at brukerne ble informert. Det var et internettsikkerhetsselskap som varslet om hva som foregikk. Etter press ba Facebook om unnskyldning og la til en mulighet for brukerne å skru av gjenkjenning av seg selv. Men de fjernet ikke fjesgjenkjenningen. EU syntes det var skummelt nok til at det ble satt i gang gransking av Facebook.

Hver gang du laster opp et bilde på Facebook vil en datamaskin altså analysere bildet og gjenkjenne fjes og gjøre oppslag mot en database av tidligere gjenkjente fjes.

Når du tagger noen på et bilde leter Facebook etter fjeset på andre bilder og foreslår at du kan tagge disse med den samme personen. Fiffig.

Men hva er det Facebook egentlig gjør her? Jo, de holder på å bygge opp en database over ansiktstrekkene til brukerne. En database enkelte markedsføringsfolk ville gitt stortåa og mer til for å få tak i.

Dette er ikke ny teknologi, fjesgjenkjenning har vært i bruk en god stund.

Jeg bruker Adobe Photoshop Elements til å holde styr på alle familiens bilder. Når jeg legger inn nye bilder gjenkjennes fjesene og programmet foreslår tagging av alle den finner tagget fra før. Veldig hendig, tidsbesparende og årsaken til at jeg i det hele tatt gidder å tagge bildene.

Mitt Canon kompaktkamera har både fjes- og smilegjenkjenningsteknologi. Når jeg trykker inn utløserknappen halvveis gjenkjenner kameraet fjes på bildet, fokuserer automatisk på dem, og tegner en firkant rundt fjesene på skjermen. Setter jeg kameraet på selvutløser kan jeg be det ta bildet når det gjenkjenner et smil, eller jeg kan be det ta bildet to sekunder etter at en av personene på bildet blunker. Kult og nyttig.

Fjesgjenkjennig er en nødvendig komponent for å knytte sammen data fra sosiale medier med systemer for utvidet virkelighet (augmented reality)

Utvidet virkelighet er en gammel besnærende idé. Utvidet virkelighet betyr ganske enkelt at vi får tilgang på informasjon om våre fysiske omgivelser i sanntid. Et klassisk eksempel på eksisterende systemer er skjermer som er integrert i cockpitvinduet på et kampfly og som gir informasjon om det piloten ser foran seg.

Det vanlige science-fiction-bildet av utvidet virkelighet er briller med innebygde gjennomsiktige skjermer. Ved hjelp av GPS og et lite videokamera i brillen henter systemet inn informasjon om det du ser på. Et banalt eksempel er informasjon om en turistattraksjon. Denne teknologien finnes allerede. I praksis er det mobiltelefoner med kamera som gjør jobben, og det finnes flust med utvidet-virkelighet-apper der ute.

Jeg har en artig liten utvidet-virkelighet-app på telefonen min som jeg brukte på reise i Sør-Amerika i fjor. Den oversetter fra spansk til engelsk (eller omvendt) i sanntid ved hjelp av telefonens kamera. Ikke bare det, men den gjenkjenner også skrifttyper, størrelser og farger på skriften og bakgrunnen og bytter ut den originale teksten med den oversatte i sanntid. Det funker faktisk bra nok til at det går an å lese skilt og restaurantmenyer uten å kunne spansk. Her kan du se hvor bra den virker.

Med fjesgjenkjenning i tillegg kan du lage en app som gir deg navnet til noen som kommer mot deg på gaten. Du vil kunne få en påminnelse om at vedkommende har bursdag i dag, eller det dukker opp en virtuell post-it lapp du har lagt inn for å huske på å minne personen på at hun skylder deg penger.

Det neste logiske skrittet er generelle nettsøk basert på fjes. Google tilbyr allerede søk basert på bilder. Jeg har appen deres (Google Goggles) på min telefon, og ved bare å ta bilde av for eksempel en logo får jeg opp et googlesøk på firmaet som bruker logoen.

Google har faktisk lagt inn fjesgjenkjenning i appen, men bestemte seg for å holde tilbake produktet. Selv for Google, som har som mål å gjøre all verdens informasjon tilgjengelig, ble det for skremmende å kunne gjøre nettsøk basert på fjes. Googles styreformann, Eric Schmidt, sa at det var første gang de holdt igjen et ferdig produkt, og det ble holdt igjen av etiske årsaker. Et eksempel han nevner på bruk Google ikke ville like er diktatorer som bruker fjesgjenkjenning til å identifisere folk på bilder fra demonstrasjoner.

Dette var i begynnelsen av juni i år. I slutten av juli kjøpte Google fjesgjenkjenningsfirmaet PittPatt. Det var sannsynligvis ikke for å legge dem ned. Vi har nok ikke hørt det siste fra Google på dette området.

Dessverre har ikke alle etiske standarder. Om ikke Google gjør det, er det bare et tidspørsmål før noen andre lager et fjesbasert nettsøk som fungerer bra. PicTrieve er allerede i gang. Resultatene er ikke så veldig imponerende med vanlige fjes, for eksempel tror den at min blogkollega Arne Krokan egentlig er Kelsey Grammer (de ligner jo litt på hverandre). Så fort du forsøker en internasjonal kjendis, for eksempel Mick Jagger, funker det mye bedre.

I august i år, på den årlige Black Hat sikkerhetskonferansen i Las Vegas, ble mulighetene teknologien nå åpner for demonstrert.

I et eksperiment ble det tatt utgangspunkt i en datingtjeneste. På slike tjenester er det vanlig å bruke pseudonymer for å ikke bli identifisert.

Bilder fra facebookprofiler ble brukt til å søke i bilder fra datingtjenesten. I 10% av tilfellene klarte de å finne igjen fjesene hos datingtjenesten og avsløre folks identitet. Og den treffsikkerheten kommer garantert til å øke.

I et annet eksperiment ble det tatt bilder av tilfeldige studenter på et universitet og så gjort oppslag på profilbilder på Facebook. I en tredel av tilfellene fant de kontoen til vedkommende på Facebook, som oftest med tilgang på fullt navn og bosted.

Det er ikke vanskelig å forestille seg forskjellige bruksområder. Et miniatyrkamera festet på en brille kan lett kobles til en telefon i lomma som bruker fjessøkesider på nettet. Finner du profilbildet på Facebook finner du navnet og ofte mer. Finner du navnet kan du slå opp i skattelistene og telefonkatalogen. En lommetyv som spesialiserer seg på husnøkler får plutselig uante nye muligheter. Legg merke til at jo mer unikt navnet ditt er, jo større er sjansen for at lommetyven slår til mot nettopp deg. Det kan se ut som om jeg kommer til å ligge tynt an.

I filmen Minority Report går hovedpersonen forbi reklameskjermer som roper navnet hans og lokker ham med sine budskap. De første systemene som bruker fjesgjenkjenning for å gi deg tilpasset reklame er allerede i bruk i Las Vegas.

Fjesgjenkjenningsteknologien har utviklet seg overraskende raskt de siste årene. Raskere enn mange, inkludert Eric Schmidt, hadde trodd. Det som så ut til å forbli science fiction en god stund til er nå rett rundt hjørnet.

Så fort et bilde legges ut på nettet blir det i praksis aldri borte og det vil alltid kunne knyttes til deg hvis fjeset ditt er synlig på bildet. Samtidig er det vanskelig å ha et aktivt sosialt liv uten å ha god tilstedeværelse på nettet. Jeg ser det på meg selv, og jeg ser det mye sterkere hos barna mine. Min tenåringssønn har like mye valget mellom å være på Facebook eller ikke som jeg hadde valget mellom å treffe venner etter skoletid eller ikke.

Selvfølgelig har både vi foreldre og skolen lært ham om nettvett. Han vet godt at han ikke skal legge ut navn og adresse på nettet eller fortelle folk på nettet han ikke kjenner hvem han er og hvor han bor.

Skolen han går på er gode på nettvett og forsikrer oss foreldre om at selv når de får tillatelse er de “varsomme med å kople navn på elevene sammen med bilder.”

Med god fjesgjenkjenning der ute hjelper akkurat det ganske lite om noen få år. Det holder at ett bilde, et eller annet sted på nettet, er knyttet til navnet, og så er alle bildene det.

Spillereglene på nettet endres. Det er bare å bli vant til det.

“You will be assimilated. Resistance is futile.” (the Borg, Star Trek)

“I mourn the loss of thousands of precious lives, but I will not rejoice in the death of one, not even an enemy. Returning hate for hate multiplies hate, adding deeper darkness to a night already devoid of stars. Darkness cannot drive out darkness: only light can do that. Hate cannot drive out hate: only love can do that”

— Martin Luther King Jr.

sto det på facebookstatusen til en australsk venn av meg. Amerikanerne hadde nettopp likvidert Osama Bin Laden på pakistansk jord utenfor all lov og rett. Jeg hørte MLKs dirrende stemme da jeg leste sitatet. Dessuten husket jeg dette med “hate cannot drive out hate” fra tidligere. Wow! For et perfekt sitat til å uttrykke den beske smaken jeg hadde i munnen da jeg leste om likvideringen.

Noen sekunder senere hadde jeg kopiert den til min egen status. Det tok et par minutter før de første to av vennene mine hadde gjort det samme. I et øyeblikks naivitet kommenterte jeg på min australske venns status. Jeg fortalte ham at det var et flott sitat han hadde lagt ut, at et par nordmenn allerede hadde kopiert det og at dette kunne gå viralt. Han svarte tørt at det sannsynligvis hadde gjort det allerede. Han hadde også kopiert sitatet. Selvfølgelig. Dunk.

Senere på dagen kom en klage fra en amerikansk venn av meg på at jeg ukritisk hadde kopiert noe videre. Han hadde lest at sitatet ikke kom fra MLK likevel og at hele sitatet var falskt. Han hadde kopiert sitatet fra meg til sin egen status og så etterpå funnet denne. Nå var han sur på meg.

Det gikk et støkk gjennom meg. Pokker, jeg pleier å være nøye på å dobbeltsjekke sånt, men hadde vært slapp denne gangen. Kunne det stemme? Jeg var ganske sikker på at i det minste siste setning måtte komme fra MLK. Google var som vanlig min gode venn og jeg fant fort “hate cannot drive out hate”-delen, bl.a. på denne siden. Den første setningen derimot, den så ut til å være omtrent en dag gammel.

Så kom oppfølgeren fra journalisten som meldte at sitatet ikke var ekte. Den første setningen ble laget av en viss Jessica Dovey som la den inn på sin facebookstatus som en innledning til det ekte sitatet. Et eller annet sted på veien ble den nye setningen integrert inn i sitatet og det hele eksploderte på Twitter og Facebook. Jessica, en 24 år gammel engelsklærer som bor i Kobe i Japan, ble plutselig kjendis og fikk sine 15 minutter i rampelyset. MLKs wikipediaside ble oppdatert til å inkludere sitatet på listen over uekte sitater. Feilsitatet hadde fått sitt eget liv.

Det tok 2 dager fra hun la ut sitatet til det ble et mem.

Et mem er ganske enkelt en idé som deles av et tilstrekelig antall mennesker. En etablert sannhet, om du vil. Memer har eksistert så lenge det har vært mennesker. Prosessene med å spre dem derimot har tidligere vært langsomme, veldig langsomme.

Akselerasjonen vi ser rundt oss i teknologisk utvikling er bare barnemat i forhold til akselerasjonen i etablering og spredning av memer. Sosiale medier gjør det i dag mulig å etablere nye sannheter i løpet av timer. Facebook og Twitter har skapt et nettverk av hjernekraft, småprat, sladder og usannheter som verden aldri har sett maken til. Et fantastisk verktøy når det blir brukt på riktig måte, men også en unik mulighet til å vrenge på fakta og historieforfalske over en lav sko.

Smarte markedsføringsfolk har selvfølgelig forlengst forstått kraften bak virale fenomener på sosiale medier. Nylig spredte Gillette en bevisst forfalsket video, som ble hevdet å være ekte. Videoen ga dem PR blant millioner av mennesker (over 4 millioner har sett den når jeg skriver dette) til en ekstremt billig penge, noe de bare kunne drømme om for noen ganske få år siden. Legg merke til hvor subtilt de har sneket inn navnet “Gillette” i beskrivelsen av videoen. Den eneste reklamen på stadion er for Gillette. Den er diskret og i bakgrunnen, selvfølgelig.

Videoen hadde den wowfaktoren og den umiddelbare underholdningsverdien som er typisk for virale fenomener. “Instant gratification”, som amerikanerne kaller det, en trend som passer rett inn i vårt stadig kortere konsentrasjonsvindu.

Veldig få steder har jeg sett noen kritisere at videoen er en bevisst forfalskning utgitt for å være ekte. Ganske harmløst? Kanskje. Men barrierer blir flyttet. De kommer til å bli flinkere til å forfalske og stadig mer utspekulerte i å lage falske videoer du har lyst til å be dine venner se. Neste gang er den garantert litt mindre harmløs.

Vi er forsatt i en veldig tidlig fase og forhåpentligvis vil de fleste snart riste av seg den aller verste naiviteten. Det fantes en tid hvor folk lot seg lure til å kjøpe slangeolje og det fantes en tid da Harald Tusberg kunne få vanlige folk til å tro at hester kunne snakke. Vi får dessverre mindre og mindre tid på oss til å tilpasse oss etterhvert som nye kommunikasjonsmodeller og metoder dukker opp. Facebook er bare 7 år gammel, Twitter kun 5.

Alle brukere av sosiale medier har i mine øyne et etisk ansvar til ikke bare å sjekke kilder, men også til å spre informasjon om at et mem som ikke er riktig har blitt videresendt.

Jeg innså ansvaret mitt da jeg oppdaget at MLK-sitatet ikke var ekte og postet en lenke til oppklaringsartikkelen som kommentar til min status. Deretter kommenterte jeg på statusen til de av mine venner jeg trodde hadde kopiert sitatet fra meg og la inn en lenke til artikkelen.

Til min store overraskelse slettet en av dem umiddelbart min kommentar. Han hadde fått 27 “likes” på den og kommentarer av typen “Takk til deg og takk til Martin”, samt flere som sa de hadde kopiert den videre.

Jeg ble nysgjerrig. Var han forlegen over å ha videresendt noe som ikke var riktig? Ville han ikke innrømme feilen? Syntes han min kommentar var upassende?

Jeg spurte ham forsiktig i en melding og la til at denne typen fenomener fascinerer meg. Det er i dag mulig å nå millioner av mennesker med budskapet sitt uten å ha tilgang på store mengder kapital.

Han svarte at han syntes budskapet i sitatet var dritviktig, uavhengig av hvem som har formulert ordene. Mellom linjene mente han altså at det ville forstyrre budskapet å rippe opp i at det ikke kommer fra MLK. Det var bedre å la memet stå ukorrigert enn å besudle budskapet med å oppklare hvor det kommer fra.

Dette er akkurat den fellen jeg tror og håper vi internettborgere vil lære oss å unngå. Sosiale medier har kraft til å vanne ut skillet mellom sant og usant. Det er opp til oss, brukerne, å etablere etiske og moralske standarder for bruken av dem.

Eirik Chambe-Eng

—–